Kunsten å si nei

Jeg gjør et heroisk forsøk på å komme 20 minutter tidlig. Men takket være Oslotrafikkens nådeløshet, kommer jeg i stedet 5 minutter sent. Over SMS sier Ingebrigtsen at det går fint, jeg må bare komme så fort jeg kan. Dagen hans er nemlig pakket til randen med ting å gjøre.

I øyeblikket jeg ankommer, er han akkurat ferdig med å bære ut høyttalere, PA, gitar, og det som hører med. Jeg hjelper til med å hive alt inn i bilen hans, så vi kan komme oss fort av gårde.

Først skal vi til Hageløkka Skole, klokka ti, hvor han skal synge en A1-sang for barna. Deretter skal vi se på barna synge og danse til en alfabetsang han selv har skrevet og komponert, frivillig og gratis. Han liker veldig godt tanken på å kunne gjøre en forskjell, og være med på å lære barn alfabetet synes han er en gyllen mulighet. Alt dette skal selvfølgelig på TV; en kjendis slipper aldri unna med en opptreden, uansett hvor ubetalt og frivillig den er.

I sekundet han setter foten innenfor døren, står en fotograf og en journalist klare for å intervjue han. Det er slående hvor plutselig og naturlig han glir inn i kjendisrollen, og formulerer svar nærmest som om de var skrevet på forhånd.

Barna synes det er festlig som bare det, mange kjenner han igjen. Noen av dem kan til og med teksten på sangen han synger. Men felles for alle barna er at ingen eier taktsans. Alle som en klapper feil.

Og det er bare en sang han synger. TV-kanalen ville ha han til å synge alfabetsangen sammen med barna, samt lære seg dansen de hadde laget til, så de kunne få et skikkelig bra innslag. Men her må han takke pent nei. 

Han forklarer at det er så og si ingen fremmede som har forståelse for hvordan det er å være han. "Noen ganger har man rett og slett ikke fem minutter til et intervju. Og det er det virkelig mange som ikke forstår. Du må da ha fem minutter? sier de. Nei, det har jeg faktisk ikke.". 

Mens Ingebrigtsen skriver en autograf til hvert klasserom, kommer en guttunge bort til meg og spør "Er du tjeneren hans?". Til det svarer jeg "Ja." med et smil, og bærer Ingebrigtsens gitar ut døra og inn i bilen hans.

Ingebrigtsen kobler telefonen sin opp på bilanlegget, og begynner å øvesynge til playback (låt uten sangspor). Det bærer mot Madsrud Sykehjem, hvor det blant annet skal fremføres låter av Stein Ingebrigtsen, Christians far, som var kjent på 80-tallet og nå gjør seg klar for comeback. Stein Ingebrigtsen er noe mange av de eldre kjenner igjen, og derfor føler Christian det blir en fulltreffer. 

Ut av respekt til brukerne på sykehjemmet, tok jeg kun ett bilde, og prøvde å ikke få med ansikter. 

Jeg blir lydmann for det enkle oppsettet, som er to høyttalere uten sub, en enkel PA og et lite antall XLR-kabler. Jeg trengte nesten ikke røre EQ-en på hverken stemmen eller gitaren, ettersom høyttalerne var av skikkelig kvalitet. Ingebrigtsen forteller at de kostet 40 000, og at lyden derfor ikke trenger spesielt med "hjelp". Men playbacksporene viser seg å være av varierende volum. Og som om ikke det var nok, må jeg passe på at volumet ikke er hverken for høyt eller for lavt. For høyt, og det gjør vondt i ørene på de stakkars eldre, for lavt og all futten blir borte. Og inn i mellom kommer det noen låter hvor han kun synger til gitar, uten playback.

Alt går til slutt bra, og jeg får til og med skryt fra noen av tilhørerne for at lyden var fin. Jeg nevner ikke at stygg lyd er noe jeg måtte gjort med vilje på Ingebrigtsens fantastiske høyttalersett. 

Ingebrigtsen beskrev dagens aktiviteter som "en veldedig dag". Han får ikke betalt. Men han presser det likevel inn i sitt tidsskjema, hvor det er ualminnelig trangt om plassen. Han vil gjerne være en del av å lære barn å lese, og vil gjerne oppmuntre de eldre. Men noen ganger blir det litt mye. Som tidligere nevnt, opplever han at folk flest ikke forstår at han noen ganger må si nei. Man må ha tid til seg selv også, mitt i karrierelivet. 

Jeg får inntrykket av at  "kjendislivet" ikke er så glamorøst som mange skal ha det til. Ingebrigtsen har nemlig nok å gjøre. Nå som den første veldedige delen av dagen er over, skal han til Raddison I Oslo, hvor han skal i møte angående Nora Foss Al-Jabri, som han effektivt sett er plateselskapet for. Han har skrevet MGP-låta hennes, og om hun så ikke vinner, så er det arbeid til langt på natt etter MGP er over.

Jeg og Ingebrigtsen tar far vel for tre uker denne gangen, før han går til møtet sitt. Han skal på Asia-turné med A1 i tre uker. Der får han heller ikke mye fri, bare tre dager totalt.

Krypton bak slottet

Det er en krystallklar, iskald morgen rett bak Slottsparken. Med min "elegante" tidsberegning ankommer jeg Krypton Sound Planet 20 minutter før tiden, og må kose meg i kulda uten lue mens jeg venter på Ingebrigtsen. Idag skal det skrives låt for en utenlandsk artist.

Vi setter oss i et lydstudio sammen med Tommy Berre som skal hjelpe Ingebrigtsen med å skrive låt, samt produsere musikken til låta.

Ingebrigtsen drar opp telefonen sin av lomma, for å vise Berre låta han har komponert. Den har gitar og stemme, men fremdeles ingen tekst.

Det første steget i å komponere teksten er å finne et passende tema.

"Jeg har en idé, men jeg er litt usikker på om det er greit å skrive låt om det." sier Ingebrigtsen.
"Nei, nei, få høre!" utbryter Berre, med forhåpning i stemmen. Det er åpenbart at ingenting er for dumt eller upassende på idéstadiet. Faktisk ender vi med å gå for akkurat denne første idéen som tema til låta. Uten å engang vurdere annet. Intet moodboard eller tankekart, kun en god magefølelse. Og litt av en låt blir det til.

Ingebrigtsen spiller og synger, og bruker en del tid på å teste ut og finpusse låta. Han spøker med at den er litt for bra, og at A1 kanskje skulle hatt den i stedet. Berre spiller inn gitar direkte i Logic, og setter på alle effekter i programmet, fremfor å bruke en fysisk forsterker og ta opp fra den. Og det er lett å skjønne hvorfor. I Logic blar han gjennom én etter én virtuell forsterker, og finner fort ut hvilken som egner seg for sangen. Underveis hører vi litt forskjellig musikk fra Spotify for å få idéer til gitar-sound.

Etter å ha valgt en passende virtuell forsterker, bestemmer han hvor high-pass-filteret skal settes. Deretter "sweeper" han gjennom mellomtoneregisteret for å finne problemområder. Han velger å lage en skarp dal rett over 200 Hz.

Det å "sweepe" er å lage en oppoverpekende spiss (se bildet over) som du flytter rundt i et problemområde til du finner ut hvor det skjærer mest i musikknerven din. Deretter drar du spissen nedover i stedet, og voila, så låter det plutselig renere. Dette gjøres på enkelte spor for å gi alle instrumenter og vokaler pusterom, og for å gjøre musikken behagelig og "luftig" å høre på.

Dette er så klart ikke alt som gjøres i forhold til EQ, men det er alt Berre gjør for nå. Jeg syntes det låt rent og fint. Nesten for fint.

Berre tar seg god tid på å få til et tak hvor gitaren sitter som et skudd. For moderne ører stikker nemlig den minste feil seg tydelig ut. Pop-sjangeren har etter hvert blitt en god del mer polert enn hva den var før autotune og elektronisk perfekt trommeslager.

En hel dags jobb er en hel dags uttelling

Idag fikk jeg en flom med informasjon, av en mann som var mer enn klar for å ta meg imot. Christian Ingenbrigtsen er ingen mann å kimse av, han vet hva han driver med.

Jobbens viktigste og mest delikate aspekt er prioritering. Døgnet har bare 24 timer, og det å være produsent, medlem av A1, og personen av alle vil ha tak i virker å være en jobb som krever en enestående evne til å holde hodet over vannet. Tidlig opp om morgenen, se over dagens oppgaver, og velge ut hva som bør presses inn i 24-timerssyklusen man har foran seg. Det er tydelig at dette er noe han har drevet med en stund, og jeg er ekstremt takknemlig for at det var plass til meg som vil se og lære om hva han bedriver.

En grunnleggende forskjell i workflowen hans kontra min egen når det kommer til lydredigering, er at han jobber slik jeg jobber når jeg har 20 minutter igjen til deadline, bare hele tiden. Det betyr at et par ekstra nytelsesgjennomhøringer av et lydspor ikke eksisterer. Samme hvor godt du traff på akkurat det klippet. Du hører ikke over før du har klippet sammen en større sammenheng av et spor, som for eksempel en hel linje av en sang, eller et helt vers.

Det vi jobbet med her var noe han kalte "comping". Det var ut i fra en telefonsamtale jeg overhørte et ord lånt fra engelsk, som betyr å klippe sammen vokalsporet for en sang. Dette er en møysommelig prosess som krever et kontinuerlig høyt nivå av konsentrasjon. Lenger enn hva jeg er vandt til. Men det var en god følelse å brase gjennom en så stor jobb på så kort tid som vi gjorde.

Grunnen til at jeg føler jeg kan bruke ordet "vi" er at jeg faktisk hadde en liten finger med i spillet selv. Først et problem med at Logic var innstilt på feil Khz, som jeg fant og fikset, og at jeg la merke til at vokalisten på opptaket hadde sunget to ord i et refreng en smule ute av takt. Heldigvis var jeg godt for noe.

Ingebrigtsen har i sitt studio to sett med høyttalere til redigeringsprosessen. Det ene låter vakkert og musikalsk, som er fint til grov redigering. Og så kommer det andre, som låter tørt og fullstendig uinspirert, nesten uansett hva du spiller på det. Det er fint å bli jekket ned fra sin høye hest når man tror man har gjort en knalljobb.

"Hvis du får det til å låte bra på Yamaha-ene, så låter det bra på hva som helst!" mener Christian. Jeg må være enig. Yamaha-ene er nådeløse mot alle slags feil i lydbildet.

Egen research...

Idag har jeg gjort research på Christian Ingebrigtsen.

Å lese om en artist i seg selv er ikke på langt nær like interessant som å gjøre seg opp en mening om musikken han har laget. Men likevel skal det nevnes at han helt fra barndommen har spilt flere instrumenter, og at han ble valgt ut av til å være det tredje medlemmet av A1 ut av 2500 unge menn som møtte opp på audition.

Viktigst av alt synes jeg uansett er musikken hans, som han selv har laget og produsert. Han har riktignok toppet norske lister flere ganger, og har hatt flere småroller på norsk TV. Men musikken er noe litt for seg selv. En ting som slår meg med en gang er at det ikke finnes noen form for gimmick. Det er kun musikk og genuine følelser og temaer. Med gimmick mener jeg sære elektroniske lyder som fyller hele lydbildet fremfor tradisjonelle instrumenter , eller tomme tekster om sex og drikke. Man opplever virkelig at det er noe personlig, og at en lærer noe om artisten som synger. Det er ikke noe galt med elektroniske instrumenter i seg selv, men de har lett for å ta bort den emosjonelle delen av musikken.

Når jeg sier tradisjonelle instrumenter, så mener jeg tradisjonelle instrumenter. Det er trommer, bass, gitar (med og uten forsterker), piano og tidvis strykere. Strykerne gir et luftig og behagelig preg på musikken.

En annen ting jeg konkret opplever er at musikken ikke er siktet mot MTV-aldersgruppen, men heller de som er hakket eldre.

Neste uke blir spennende, da har jeg tenkt å spørre han litt om musikken, og hvordan han selv ser på det...

Fått plass i lydstudio!

Etter å ha gitt opp å få utplasseringsplass, hadde jeg bestemt meg for å gjøre mitt eget prosjekt; å mikse ferdig innspilt råmatriale fra et band, til en sang. Dette prosjektet skulle akkurat til å starte, da jeg fikk beskjed at jeg fikk det jeg tidligere hadde prøvd på.

Jeg skal nå, fra den 27. Januar, bli med en mann ved navn Christian Ingebrigtsen i studioet hans, og andres, helt fram til sommeren. Jeg skal følge med på det han driver med, og ifølge han selv skal jeg også få litt å gjøre. Dette gleder jeg meg stort til, og jeg ser fram til å observere og lære hvordan ting faktisk skal gjøres.

Skolen har gitt med muligheter til å prøve å mikse i skolens eget studio, men jeg tror standarden ute i verden er en helt annen.

Take Back Yesterday, et album jeg hørte mye på da det kom ut, og som jeg fortsatt hører fra tid til annen.

Ingebrigtsen har siden sluppet julealbumet Paint Christmas White og The Truth About Lies. 


Jeg synes selv at hans musikalske uttrykk har utviklet seg til noe jeg selv liker veldig godt, i alle fall på de fleste sangene på det siste albumet.

Utplasseringsplass

På skolen skal hele klassen ha en utplasseringsplass hver fredag, og selv leter jeg etter en plass i en lydproduksjonssammenheng. Gjerne et skikkelig lydstudio som produserer musikk. Men det er visstnok veldig vanskelig å få plass på et slikt sted, ettersom de enten synes det høres ut som jobb for dem, eller fordi de jobber periodevis. Jeg leter nemlig etter en plass som jeg kan være på hver fredag, helt ut skoleåret.

Vi fikk beskjed på skolen om å bruke nettverket vårt for å få utplasseringsplass. Nettverket mitt går i all hovedsak gjennom faren min, som kjenner en del folk i forskjellige bransjer. Også lydproduksjon. Derfor presenterte jeg prosjektet til han, og han har (ifølge seg selv) ringt flere han kjenner, og venter blant annet på svar fra noe jeg ser på som en drømmeplass, hvis jeg skulle få den.

Det høres kanskje ut som en feig utvei at faren min ringer, men det er tross alt han som kjenner sine kontakter. Selv kjenner jeg én som driver med lydproduksjon, men han har ikke noe studio eller plass til meg i det han driver med.

En refleksjon