Lyden av Jordan

En av de mange medlemmene av My Favorite Enemy er på besøk i Norge, og har kommet for å henge i studioet sammen med Ingebrigtsen. Navnet hans er Basel Khoury, og han er fra Jordan. Og selvfølgelig glemte jeg å ta et skikkelig bilde av han. Sånn kan det gå.

Ingebrigtsen har comping å gjøre ferdig, og gjør det like møysommelig som alltid. Enkelte av klippene hører jeg ikke forskjellen på engang. Men så er det han som er erfaren produsent og ikke jeg. Det slitsomste i verden med å være produsent (tror jeg) er å compe kraftige, høye damestemmer. Det blir hardt på trommehinnene i lengden.


Basel Khoury til venstre, Christian Ingebrigtsen til høyre.

Det er interessesant å se hvordan både Ingebrigtsen og Khoury lærer av hverandre, og hvordan de ikke er på samme muikalske ståsted. Mens Ingebrigtsen har hva jeg vil kalle en vestlig stil, har Khoury en helt annen en. Ikke bare på det helt åpenbare området av hva slags musikk de to komponerer, men i hva slags sound de liker. Helt spesifikt, EQ.

Khoury har det nemlig klart for seg at en mannlig sangstemme skal høres mer fyldig og mellomtonerik ut enn en kvinnestemme. Han refererer til en sang han synger på som er mikset og produsert i vesten, og sammenligner med en annen som er produsert i hans hjemtrakter. En mann skal høres ut som en mann, og en kvinne skal høres ut som en kvinne, sier han. Jeg spør om han mener dette for alle mannestemmer, inkludert de mer myke (som Ben Adams i a1). Nei, så klart ikke, men selv har jeg en stemme som trenger dette, sier han.

Selv synes jeg det er en interessant tanke, og jeg begynner å fundere på om det går an å gjøre en mannestemme spesielt mye større i lydbildet enn hva vestlig standard tilsier, og samtidig ikke sette den helt i sentrum (som i mye rap). Skal et totalt lydbilde være luftig, må man som oftest grave bort store deler av mellomtonen, fra så og si alt. I alle fall etter hva jeg har lært av å kjøre lyd i live-sammenheng.

Noe annet som ender med å oppta hodet mitt idag er hvor utrolig lett det er å lage musikk anno 2012. Sammenligner du det mirakuløst simple Komplete 8 med teknologien som ble brukt til å lage Pink Floyd's Dark Side of The Moon, synes det fantastisk at det albumet ble produsert i det hele tatt. Det må ha vært en enorm jobb med mye uortodiks teknikk tatt i bruk. Du trenger hverken ha taktsans eller eie instrumenter for å lage helt fantastisk lydende musikk idag. Og ikke minst tillater størrelsen på et moderne lydstudio Khoury å ta det med i kofferten sin, helt fra Jordan til Norge.

Til sist vil jeg nevne den underlige tingesten du ser på bildet over. Det er et utrullbart tangentur som kan brukes som MIDI-kontroller. Ingebrigtsen sa at han syntes det så praktisk ut å kunne ha med seg noe så kompakt på små live-arrangementer. Dessverre for han viste det seg å være "komplett ubrukelig". Det er visstnok vanskelig å spille uten å kjenne hva i alle dager du gjør. Tenke seg til.

Kort og godt

Idag er Ingebrigtsen i finstasen. Han skal synge duett med Nora Foss Al-Jabri om ikke så alt for lenge, noe som begrenser dagen til halv ett. Likevel blir det produktivt. Når man først er i finklærne er det vel passende å spille inn en liten promovideo for en konsert med My Favorite Enemy? Det synes Ingebrigtsen.

Det er ikke så høytidelig, bare en enkel video hvor jeg forteller om konserten, sier Ingebrigtsen. Han har riktignok erfaring med fotografi, men likevel skal dette bare filmes med en mobil. Enkelt og greit. Og siden det ikke er verre enn det, foreslår jeg at jeg filmer med min egen mobil, og legger på enkel, informativ tekst, for og så dele til han via Dropbox. Dette synes Ingebrigtsen høres ut som en flott ide, og vi setter i gang.

"One shot, one take" hadde produsert en stabilt filmet video, men etter fire-fem forsøk begynner jeg å bli litt skjelven i hendene. Derfor er den ustabile naturen av videoen undertegnede sin feil.

(Video kommer)

Jeg er litt usikker på nøyaktig hvilken nettside videoen skal postes på, men den blir i alle fall litt mer lettfattelig med tekstene på uansett.

Resten av dagen går til vokal-comping, hemmlig artist (!). Jeg kan røpe så mangt som at det er en artist jeg hører på i min egen fritid, og at det er rart å høre artisten avbryte en strofe med "Nei, fader!". Noen ganger er man vel ikke helt fornøyd med et take. Sist gang jeg var med på å compe vokal, var det for Stein Ingebrigtsen. Han sang nemlig rett i gjennom hele sangen, uten å bry seg med om han gjorde småfeil her og der.

Etter dagen er ferdig, bærer det hjem for en velfortjent pause, før jeg skal til Inside: Out, hvor jeg er fast lydmann hver tredje fredag. Blogginnlegg som går litt i detaljer på det kommer snart!