Lyden av Jordan

En av de mange medlemmene av My Favorite Enemy er på besøk i Norge, og har kommet for å henge i studioet sammen med Ingebrigtsen. Navnet hans er Basel Khoury, og han er fra Jordan. Og selvfølgelig glemte jeg å ta et skikkelig bilde av han. Sånn kan det gå.

Ingebrigtsen har comping å gjøre ferdig, og gjør det like møysommelig som alltid. Enkelte av klippene hører jeg ikke forskjellen på engang. Men så er det han som er erfaren produsent og ikke jeg. Det slitsomste i verden med å være produsent (tror jeg) er å compe kraftige, høye damestemmer. Det blir hardt på trommehinnene i lengden.


Basel Khoury til venstre, Christian Ingebrigtsen til høyre.

Det er interessesant å se hvordan både Ingebrigtsen og Khoury lærer av hverandre, og hvordan de ikke er på samme muikalske ståsted. Mens Ingebrigtsen har hva jeg vil kalle en vestlig stil, har Khoury en helt annen en. Ikke bare på det helt åpenbare området av hva slags musikk de to komponerer, men i hva slags sound de liker. Helt spesifikt, EQ.

Khoury har det nemlig klart for seg at en mannlig sangstemme skal høres mer fyldig og mellomtonerik ut enn en kvinnestemme. Han refererer til en sang han synger på som er mikset og produsert i vesten, og sammenligner med en annen som er produsert i hans hjemtrakter. En mann skal høres ut som en mann, og en kvinne skal høres ut som en kvinne, sier han. Jeg spør om han mener dette for alle mannestemmer, inkludert de mer myke (som Ben Adams i a1). Nei, så klart ikke, men selv har jeg en stemme som trenger dette, sier han.

Selv synes jeg det er en interessant tanke, og jeg begynner å fundere på om det går an å gjøre en mannestemme spesielt mye større i lydbildet enn hva vestlig standard tilsier, og samtidig ikke sette den helt i sentrum (som i mye rap). Skal et totalt lydbilde være luftig, må man som oftest grave bort store deler av mellomtonen, fra så og si alt. I alle fall etter hva jeg har lært av å kjøre lyd i live-sammenheng.

Noe annet som ender med å oppta hodet mitt idag er hvor utrolig lett det er å lage musikk anno 2012. Sammenligner du det mirakuløst simple Komplete 8 med teknologien som ble brukt til å lage Pink Floyd's Dark Side of The Moon, synes det fantastisk at det albumet ble produsert i det hele tatt. Det må ha vært en enorm jobb med mye uortodiks teknikk tatt i bruk. Du trenger hverken ha taktsans eller eie instrumenter for å lage helt fantastisk lydende musikk idag. Og ikke minst tillater størrelsen på et moderne lydstudio Khoury å ta det med i kofferten sin, helt fra Jordan til Norge.

Til sist vil jeg nevne den underlige tingesten du ser på bildet over. Det er et utrullbart tangentur som kan brukes som MIDI-kontroller. Ingebrigtsen sa at han syntes det så praktisk ut å kunne ha med seg noe så kompakt på små live-arrangementer. Dessverre for han viste det seg å være "komplett ubrukelig". Det er visstnok vanskelig å spille uten å kjenne hva i alle dager du gjør. Tenke seg til.

Kort og godt

Idag er Ingebrigtsen i finstasen. Han skal synge duett med Nora Foss Al-Jabri om ikke så alt for lenge, noe som begrenser dagen til halv ett. Likevel blir det produktivt. Når man først er i finklærne er det vel passende å spille inn en liten promovideo for en konsert med My Favorite Enemy? Det synes Ingebrigtsen.

Det er ikke så høytidelig, bare en enkel video hvor jeg forteller om konserten, sier Ingebrigtsen. Han har riktignok erfaring med fotografi, men likevel skal dette bare filmes med en mobil. Enkelt og greit. Og siden det ikke er verre enn det, foreslår jeg at jeg filmer med min egen mobil, og legger på enkel, informativ tekst, for og så dele til han via Dropbox. Dette synes Ingebrigtsen høres ut som en flott ide, og vi setter i gang.

"One shot, one take" hadde produsert en stabilt filmet video, men etter fire-fem forsøk begynner jeg å bli litt skjelven i hendene. Derfor er den ustabile naturen av videoen undertegnede sin feil.

(Video kommer)

Jeg er litt usikker på nøyaktig hvilken nettside videoen skal postes på, men den blir i alle fall litt mer lettfattelig med tekstene på uansett.

Resten av dagen går til vokal-comping, hemmlig artist (!). Jeg kan røpe så mangt som at det er en artist jeg hører på i min egen fritid, og at det er rart å høre artisten avbryte en strofe med "Nei, fader!". Noen ganger er man vel ikke helt fornøyd med et take. Sist gang jeg var med på å compe vokal, var det for Stein Ingebrigtsen. Han sang nemlig rett i gjennom hele sangen, uten å bry seg med om han gjorde småfeil her og der.

Etter dagen er ferdig, bærer det hjem for en velfortjent pause, før jeg skal til Inside: Out, hvor jeg er fast lydmann hver tredje fredag. Blogginnlegg som går litt i detaljer på det kommer snart!

Lacrimosa

Du kan fort miste inspirasjonen om du sitter og hører på alt det her, sier Ingebrigtsen idet han blar gjennom en meterlang liste digitale trommeloops. Meterlang, fontstørrelse 10 eller 11. Det blir mye for hodet etter hvert. Det å beholde den originale bildet av ideen din klart mens du blar gjennom hundrevis av andres ideer synes nærmest absurd. Men det gjelder å holde tunga rett i munnen.

Det er nok en hemmelig sangtittel som arbeides på, for nok en annen artist enn han selv. Jeg begynner å lure på hvor og når på kalenderen Ingebrigtsen plasserer sin personlige karriere.

Det er kult for min del å faktisk ha litt verdifull input når det kommer til hvordan låta skal høres ut. Jeg tenkte at det hadde passet med en skarptrommelyd lignende en jeg kjenner fra min egen musikksamling. Ingebrigtsen synes sangen jeg viser han er en god referanse å ha i bakhodet. Inspirasjon er viktig.

Ingebrigtsens egen inspirasjon er langt mindre mainstream-pop enn min.

Visstnok skal Mozart ha sunget de åtte taktene Lacrimosa åpner med til sin elev, som skrev dem ned, og komponerte verket. Disse åtte taktene er, i følge Ingebrigtsen, det mest den mest fantastiske komposisjonen han har hørt i hele sitt liv. Naturlig nok blir det en engasjerende inspirasjonskilde.

Mye av tiden går til å pusse på verket. I motsetning til andre tidligere nevnte demoer/skjeletter, skal denne versjonen av sangen være særdeles nærme det ferdige resultatet. Instrumenter og lyder skal mest sannsynlig byttes ut, men likevel er det viktig at de som hører det som er føler seg fornøyde. Dette er ideen en annen artist skal gå ut i fra. Dette skal en annen produsent høre på og "føle".

Fordi jeg ber veldig pent, får jeg også en versjon av sangen på Dropbox som jeg kan høre på hjemme. Jeg fikk den nemlig litt på hjernen etter å ha hørt den ca. ørten ganger i løpet av dagen.

Fredag den 13.

I en industri avhengig av teknologi, blir teknologien like mye din venn som den blir din fiende. Du må forstå hvordan alt fungerer, og du må være proff i "troubleshooting". Hvis ikke koster det deg det mest dyrebare du har; tid.

Bitrot. Fenomenet som går ut på at kompliserte, fullblods OS blir trege med tiden, og ikke nødvendigvis oppfører seg slik de skal heller. I dag skal backup av Ingebrigtsens to år gamle Macbook Pro oppdateres, før OSX skal blåses helt, og installeres på nytt. Dette i seg selv blir det ikke engang tid til i dag. Backup-delen blir så vidt fullført. Andre, like viktige ting skal gjøres i tillegg.

Et prosjekt, som jeg selvfølgelig ikke har lov å gå i detalj på, er i innspillingsfasen, og Ingebrigtsen spiller inn skjelettet av sangen. Skjelettet kaller han det fordi det kun er en skisse av en ferdig sang, mer eller mindre. Materialet fra den blir sannsynligvis ikke å se i noe ferdig mastret produkt heller.

Dette noe uhøytidelige verket inneholder kun vokal og gitar i dette tilfellet. Vokalen "peaker" et par steder i opptaket (signalet fra mic-en er overstyrt). Litt lyd fra rommet kommer med i gitaropptaket, siden det ikke er et ideelt sted å spille inn instrumenter på. Men som sagt; kun et skjellet. Likevel er det alltids lov å pusse litt, med EQ, pluss litt klang og delay. Andre skal tross alt andre vurdere dette også.

Bildet over er av en Logic Pro plugin for klang. "Plate"-klang er noe jeg selv har brukt live som lydmann. I seg selv er det bare en slags forhåndsdefinert klang, som Ingebrigtsen forandrer egenskapene til ettersom det passer han. Han forandrer intensiteten, og legger på delay med en annen plugin etterpå.

Når det kommer til å bruke Logic (og andre lydprogrammer for så vidt) gjelder det å være flink til å finne fram i forskjellige, og ikke nødvendigvis logiske, brukergrensesnitt. De gjør jobben sin godt, men bare hvis du overlever å lete litt etter det du skal ha. Noen ganger litt på måfå til og med.

Om så sangen bare er et "skjellet" eller ikke; har du skikkelig utstyr, bruker du det. Vokalmikrofonen er en Sound Deluxe 251 (60 000 nok) som visstnok passer Ingebrigtsens stemme spesielt godt. Mikrofonen som brukes til gitaren er  en TLM 103, og den siktes helst mot gitaren nederst på halsen, og under 10 cm unna. Men alt litt ettersom gitar og mikrofonegenskaper.

Spesielt mye om sangen kan jeg ikke si, men den blir å oppleve senere i år.

Til slutt kan jeg nevne at Abildsø gård, studioets lokasjon, har overaskende mange besøkende utenlandsfra. Spesielt amerikanere, som Ingebrigtsen ofte jobber med. Det slår meg at om jeg ikke hadde hatt amerikansk morsmål, eller i det minste en stabil engelsk, så hadde jeg ikke fremtrådt som spesielt profesjonell. Industri med penger er ofte industri med engelsk.

Waiting for Daylight

"Gidder du å børste av støvet av keyboardet?" spør Ingebrigtsen. Det gjør jeg gladelig. Spesielt når det betyr at jeg får være vitne til komposisjonen av en splitter ny låt for en annen kjent norsk artist, som Ingebrigtsen skriver for. Nå skal det endelig lages musikk.

Papirer, bredbånd som ikke fungerer, registrering av låter til Gramo, var alt som stod i veien forrige gang. Faktisk er det litt igjen til idag. Men for min skyld, sier Ingebrigtsen, at han skal prøve å få tid til litt av det man kan kalle kjøttet på beinet av en musikkarriere; musikk.

Han hadde en idé til en godlåt i hodet en stund tilbake, som han dessverre klarte å glemme. Men her om dagen, var den plutselig tilbake igjen, og da må det spilles inn, før det er for sent!

Slik er det med melodiideer. De kan ikke skribles inn i notatblokken på telefonen mens man gjør andre ting. Man må spille de inn i en eller annen form. Og det er ikke alltid det passer å ta en trall midt på gata eller i et møte om du får en god idé.

Denne gangen har han heldigvis spilt det inn på iPhone'en sin. Keyboardet er allerede koblet opp til den stasjonære Mac'en, og han setter rett i gang så snart alt utstyr er oppe og går (og så snart Logic Pro slutter å krangle).

Det hersker ingen tvil i Ingebrigtsens sinn om det er en bra låt eller ikke, tvert imot. Det eneste problemet han må tenke på er om det muligvis finnes annen musikk som ligner for mye. Uansett kreativitet, er det et begrenset antall toner å velge mellom i skalaen, og det skal svært lite til før man får beskyldninger i hutt og pine.

Alle fra Madonna til Green Day får beskyldninger om rip-off's slengt etter seg stadig vekk. Men musikk som ligner i en eller annen grad er et faktum av hverdagskost i platebransjen, og så og si umulig å ikke støte på før eller siden. Derfor gjelder det å følge med. Det er ikke så ulikt alle patentsøksmålene i mobilindustrien, hvor alle og enhver slenger søksmål i hytt og pine, bare for å se om de får napp noe sted.

Grensen er definitivt overtrådt om du hensiktsmessig kopierer en spesifikk lyd (skarptromme, stortromme etc.) fra en annen låt. Naturligvis gjør man aldri slikt, men det er verdt å få med seg.

Tilbake til dagens musikkprosjekt; det du ser over, er "skjelettet" av en sang.

Skjelett er hva Ingebrigtsen logisk nok kaller basisen for en fremtidig sang. Den inneholder forslag til BPM, toneganger og instrumenter som (muligens) passer inn. Alt er spilt fra keyboardet hans, og inn i Logic Pro (se MIDI controller). Det eneste grunnleggende som ikke legges inn i dette tilfellet er vokal. Han skriver tross alt ikke denne sangen for seg selv.

Skjelettet er en demo som skal vises fram til den utøvende artisten, og produsenten ved en senere anledning.

En smule urelatert, men likevel interessant; under ser du a1's første musikkvideo på hele ni år. Innspillingen av denne videoen var like kald som den var høyt opp i toppen av et norsk fjell. Ingebrigtsen er voice-over i begynnelsen.

Plateslipp, og en musikkarriere begravet i papirarbeid

thank you for the sorrow

the times I had to borrow

when my heart was hollow

all my tears and quarrels 

thank you for my madness

all my pain and sadness

without it I would be less

without it I would not be as blessed

Sangen heter Blessed, og starter med sang på hebraisk, deretter arabisk, og til slutt engelsk. Det hele kan virke underlig, men det er bare om du ikke vet bakgrunnen for det.

My Favorite Enemy er hva en gruppe jøder og palestinere, samt Christian Ingebrigtsen, kaller seg under denne utgivelsen med samme tittel. Det handler ikke så mye om å tjene penger som det handler om å få frem et viktig budskap - jøder og palestinere trenger ikke å leve i fiendskap.

Dette er et prosjekt Ingebrigtsen har holdt på med en god stund, og nå er det endelig klart for digital distribusjon. Spotify, iTunes, og en haug med andre streaming/nedlastings-tjenester skal ha albumet tilgjengelig.

"Tja, skal vi si mandag?" spør Ingebrigtsen meg. "Hvorfor ikke?" svarer jeg. Albumet blir altså tilgjengelig rett over helgen.

Det er bare å laste opp de ferdigmastrede sangene, skrive inn låttitler og annen metadata nøyaktig, og vips, ditt album er ute. I alle fall på virtuelle butikkhyller. Og det tar jo litt tid før musikken dukker opp over alt, ettersom de forskjellige online-tjenestene har forskjellige rutiner for slipp av ny musikk.

"Weird Al" Yancovic fortalte sine fans via nettsiden sin, at albumet hans dessverre ikke ville komme ut før om 8 uker, sist skulle gi ut album. Grunnen til dette er at fysiske CD-er fort blir mer møysommelige og byråkratiske prosesser å gi ut enn hva artisten ønsker. Men er det du selv som er både plateselskap og artist, da er det klart at ting kan skyndes fram.

Ingebrigtsen bruker en publiseringstjeneste som sparer han utrolige mengder tid og arbeid, mot en liten prosentandel av inntektene så klart. Tjenesten heter Phonofile, og er for små plateselskaper som vil slippe å sende alle filene til de riktige stedene på de riktige måtene, og ordne med de byråkratiske strabasene det medbringer.

Dagen som er idag, er en av de dagene Ingebrigtsen sier han bruker på å skaffe seg pusterom til å være kreativ. Han jobber stadig med nye låter for nye artister. Men det er mye enklere å være kreativ uten en enorm mengde annet arbeid hengende over seg.

Derfor er idag dagen hvor så mye som mulig av Gramo-relatert arbeid skal gjøres. Ingebrigtsen forklarer at det fort kan bli veldig lite penger igjen til selve artisten til slutt. Pengene som kommer inn fra streaming, kjøp, radioavspilling etc., blir fordelt 50/50 på utøvere og låtinnehavere (plateselskapet).

Etter inntektene er delt på to slik, skal de igjen fordeles på alle utøverne av låta. Det fordeles slik:

A: Hovedartisten, får størst prosentdel.
B: Musiker, ikke artist, får litt mindre.
C: Dirigent/musikalsk leder, får også litt mindre.

Denne informasjonen registreres til Gramo (Norge) per låt, per plate. For internasjonalt bruker Ingebrigtsen noe i England kalt Rights Agency.

Et gullkorn jeg sitter igjen med på slutten av dagen min er at Ingebrigtsen klager over hvor komplisert og treg Gramo sin nettside er å bruke. Jeg finner det urkomisk. Han skulle likt å prøve It's Learning eller Skolearena. Siden ser ut som den kostet 100 000 eller mer å få i stand. Men litt oppussing hadde ikke skadet dem.

9/3/2012

Ingebrigtsen har sagt meg flere ganger at han ikke er en ivrig tilskuer av popmusikkens moter og trender, hverken norske eller amerikanske. Han er ikke sær, det er kort og godt bare ikke noe han opptas med. Dette kan høres på musikken han selv skriver og komponerer. Den har noe eget over seg.

Likt musikken, er ikke Ingebrigtsens gitarkasse som annet av sitt slag. Den er håndlaget på millimeteren for gitaren hans, og etter mange turneers slitasje, skal den byttes ut. Da må gitaren måles mellom en rekke forskjellige punkter, så nøyaktig det går. Hvis noe er feil, kan det være mangfoldige tusen kroner forgjeves.

En ting utplasseringen har lært meg godt, er at visse karrierevalg kan gi ekstrem variasjon fra dag til dag, og lite tid til å gjøre alt sammen. Når man da i tillegg har flere av disse karrierene samtidig, oppstår det situasjoner andre mennesker ikke har luksusen til å måtte overkomme.

Hva gjør man, for eksempel, når det ikke er mer troféplass igjen på veggen? Hva hvis de slutter å produsere albumene du bruker til å ha avisutklipp av deg selv i?

Den snart fulle troféveggen på kontoret.

Slike trivialiteter går mye av dagen til. Jeg får vite av hans deltidsansatte assistent Solgunn, at de har lett både høyt og lavt for å oppdrive flere av den samme sorten permer de har brukt til magasin/avisutklipp gjennom årene, fullstendig forgjeves. Altså må jeg passe på å ha bøttevis med permer av det samme slaget, skulle jeg våkne opp en dag og være kjendis. Kanskje ikke den mest nyttige lærdommen jeg har hentet på dette stedet, men jeg finner det likevel fascinerende å lære om en type problem jeg aldri engang har tenkt på å overveie.


En litt mer matnyttig kunnskap jeg lærer, er at staten krever at bedrifter og enkeltmannsforetak har regnskap ti år tilbake i tid. Ingebrigtsen har tretten år med slikt papirarbeid; det er tre år med hylleplass han helst vil ha frigjort. Jeg foreslår at han kjøper en makulator til denne jobben, fordi jeg synes synd på stakkars Solgunn som sitter og klipper opp papirer med saks. Tanken har streifet dem før, men aldri blitt til handling. Så vi drar like godt for å kjøpe makulator med en gang, mens vi likevel må ha lunsj.

Det er nå jeg får bruk for nerdegenet. Vi drar nemlig til Staples for å kjøpe makulator. Her blir det nært sagt umulig for meg å ikke informere Ingebrigtsen om hvilken bakteriefarm et tastatur blir av flere års bruk, samt hvor mye bedre livet er om man har en støvfri skjerm. Ergo kjøper han også med tastatur -og skjermrens.

Uten å gå inn i overdådige detaljer, endte jeg må å bruke omlag en time på å brenne gammelt regnskap i peisen. Makulatoren ble litt i minste laget for en og halv bøtte papir.

Lekse for all fremtid: kvitt deg med unødig regnskap så for som overhode mulig. Og kjøp nok permer.

Kunsten å si nei

Jeg gjør et heroisk forsøk på å komme 20 minutter tidlig. Men takket være Oslotrafikkens nådeløshet, kommer jeg i stedet 5 minutter sent. Over SMS sier Ingebrigtsen at det går fint, jeg må bare komme så fort jeg kan. Dagen hans er nemlig pakket til randen med ting å gjøre.

I øyeblikket jeg ankommer, er han akkurat ferdig med å bære ut høyttalere, PA, gitar, og det som hører med. Jeg hjelper til med å hive alt inn i bilen hans, så vi kan komme oss fort av gårde.

Først skal vi til Hageløkka Skole, klokka ti, hvor han skal synge en A1-sang for barna. Deretter skal vi se på barna synge og danse til en alfabetsang han selv har skrevet og komponert, frivillig og gratis. Han liker veldig godt tanken på å kunne gjøre en forskjell, og være med på å lære barn alfabetet synes han er en gyllen mulighet. Alt dette skal selvfølgelig på TV; en kjendis slipper aldri unna med en opptreden, uansett hvor ubetalt og frivillig den er.

I sekundet han setter foten innenfor døren, står en fotograf og en journalist klare for å intervjue han. Det er slående hvor plutselig og naturlig han glir inn i kjendisrollen, og formulerer svar nærmest som om de var skrevet på forhånd.

Barna synes det er festlig som bare det, mange kjenner han igjen. Noen av dem kan til og med teksten på sangen han synger. Men felles for alle barna er at ingen eier taktsans. Alle som en klapper feil.

Og det er bare en sang han synger. TV-kanalen ville ha han til å synge alfabetsangen sammen med barna, samt lære seg dansen de hadde laget til, så de kunne få et skikkelig bra innslag. Men her må han takke pent nei. 

Han forklarer at det er så og si ingen fremmede som har forståelse for hvordan det er å være han. "Noen ganger har man rett og slett ikke fem minutter til et intervju. Og det er det virkelig mange som ikke forstår. Du må da ha fem minutter? sier de. Nei, det har jeg faktisk ikke.". 

Mens Ingebrigtsen skriver en autograf til hvert klasserom, kommer en guttunge bort til meg og spør "Er du tjeneren hans?". Til det svarer jeg "Ja." med et smil, og bærer Ingebrigtsens gitar ut døra og inn i bilen hans.

Ingebrigtsen kobler telefonen sin opp på bilanlegget, og begynner å øvesynge til playback (låt uten sangspor). Det bærer mot Madsrud Sykehjem, hvor det blant annet skal fremføres låter av Stein Ingebrigtsen, Christians far, som var kjent på 80-tallet og nå gjør seg klar for comeback. Stein Ingebrigtsen er noe mange av de eldre kjenner igjen, og derfor føler Christian det blir en fulltreffer. 

Ut av respekt til brukerne på sykehjemmet, tok jeg kun ett bilde, og prøvde å ikke få med ansikter. 

Jeg blir lydmann for det enkle oppsettet, som er to høyttalere uten sub, en enkel PA og et lite antall XLR-kabler. Jeg trengte nesten ikke røre EQ-en på hverken stemmen eller gitaren, ettersom høyttalerne var av skikkelig kvalitet. Ingebrigtsen forteller at de kostet 40 000, og at lyden derfor ikke trenger spesielt med "hjelp". Men playbacksporene viser seg å være av varierende volum. Og som om ikke det var nok, må jeg passe på at volumet ikke er hverken for høyt eller for lavt. For høyt, og det gjør vondt i ørene på de stakkars eldre, for lavt og all futten blir borte. Og inn i mellom kommer det noen låter hvor han kun synger til gitar, uten playback.

Alt går til slutt bra, og jeg får til og med skryt fra noen av tilhørerne for at lyden var fin. Jeg nevner ikke at stygg lyd er noe jeg måtte gjort med vilje på Ingebrigtsens fantastiske høyttalersett. 

Ingebrigtsen beskrev dagens aktiviteter som "en veldedig dag". Han får ikke betalt. Men han presser det likevel inn i sitt tidsskjema, hvor det er ualminnelig trangt om plassen. Han vil gjerne være en del av å lære barn å lese, og vil gjerne oppmuntre de eldre. Men noen ganger blir det litt mye. Som tidligere nevnt, opplever han at folk flest ikke forstår at han noen ganger må si nei. Man må ha tid til seg selv også, mitt i karrierelivet. 

Jeg får inntrykket av at  "kjendislivet" ikke er så glamorøst som mange skal ha det til. Ingebrigtsen har nemlig nok å gjøre. Nå som den første veldedige delen av dagen er over, skal han til Raddison I Oslo, hvor han skal i møte angående Nora Foss Al-Jabri, som han effektivt sett er plateselskapet for. Han har skrevet MGP-låta hennes, og om hun så ikke vinner, så er det arbeid til langt på natt etter MGP er over.

Jeg og Ingebrigtsen tar far vel for tre uker denne gangen, før han går til møtet sitt. Han skal på Asia-turné med A1 i tre uker. Der får han heller ikke mye fri, bare tre dager totalt.

Krypton bak slottet

Det er en krystallklar, iskald morgen rett bak Slottsparken. Med min "elegante" tidsberegning ankommer jeg Krypton Sound Planet 20 minutter før tiden, og må kose meg i kulda uten lue mens jeg venter på Ingebrigtsen. Idag skal det skrives låt for en utenlandsk artist.

Vi setter oss i et lydstudio sammen med Tommy Berre som skal hjelpe Ingebrigtsen med å skrive låt, samt produsere musikken til låta.

Ingebrigtsen drar opp telefonen sin av lomma, for å vise Berre låta han har komponert. Den har gitar og stemme, men fremdeles ingen tekst.

Det første steget i å komponere teksten er å finne et passende tema.

"Jeg har en idé, men jeg er litt usikker på om det er greit å skrive låt om det." sier Ingebrigtsen.
"Nei, nei, få høre!" utbryter Berre, med forhåpning i stemmen. Det er åpenbart at ingenting er for dumt eller upassende på idéstadiet. Faktisk ender vi med å gå for akkurat denne første idéen som tema til låta. Uten å engang vurdere annet. Intet moodboard eller tankekart, kun en god magefølelse. Og litt av en låt blir det til.

Ingebrigtsen spiller og synger, og bruker en del tid på å teste ut og finpusse låta. Han spøker med at den er litt for bra, og at A1 kanskje skulle hatt den i stedet. Berre spiller inn gitar direkte i Logic, og setter på alle effekter i programmet, fremfor å bruke en fysisk forsterker og ta opp fra den. Og det er lett å skjønne hvorfor. I Logic blar han gjennom én etter én virtuell forsterker, og finner fort ut hvilken som egner seg for sangen. Underveis hører vi litt forskjellig musikk fra Spotify for å få idéer til gitar-sound.

Etter å ha valgt en passende virtuell forsterker, bestemmer han hvor high-pass-filteret skal settes. Deretter "sweeper" han gjennom mellomtoneregisteret for å finne problemområder. Han velger å lage en skarp dal rett over 200 Hz.

Det å "sweepe" er å lage en oppoverpekende spiss (se bildet over) som du flytter rundt i et problemområde til du finner ut hvor det skjærer mest i musikknerven din. Deretter drar du spissen nedover i stedet, og voila, så låter det plutselig renere. Dette gjøres på enkelte spor for å gi alle instrumenter og vokaler pusterom, og for å gjøre musikken behagelig og "luftig" å høre på.

Dette er så klart ikke alt som gjøres i forhold til EQ, men det er alt Berre gjør for nå. Jeg syntes det låt rent og fint. Nesten for fint.

Berre tar seg god tid på å få til et tak hvor gitaren sitter som et skudd. For moderne ører stikker nemlig den minste feil seg tydelig ut. Pop-sjangeren har etter hvert blitt en god del mer polert enn hva den var før autotune og elektronisk perfekt trommeslager.

En hel dags jobb er en hel dags uttelling

Idag fikk jeg en flom med informasjon, av en mann som var mer enn klar for å ta meg imot. Christian Ingenbrigtsen er ingen mann å kimse av, han vet hva han driver med.

Jobbens viktigste og mest delikate aspekt er prioritering. Døgnet har bare 24 timer, og det å være produsent, medlem av A1, og personen av alle vil ha tak i virker å være en jobb som krever en enestående evne til å holde hodet over vannet. Tidlig opp om morgenen, se over dagens oppgaver, og velge ut hva som bør presses inn i 24-timerssyklusen man har foran seg. Det er tydelig at dette er noe han har drevet med en stund, og jeg er ekstremt takknemlig for at det var plass til meg som vil se og lære om hva han bedriver.

En grunnleggende forskjell i workflowen hans kontra min egen når det kommer til lydredigering, er at han jobber slik jeg jobber når jeg har 20 minutter igjen til deadline, bare hele tiden. Det betyr at et par ekstra nytelsesgjennomhøringer av et lydspor ikke eksisterer. Samme hvor godt du traff på akkurat det klippet. Du hører ikke over før du har klippet sammen en større sammenheng av et spor, som for eksempel en hel linje av en sang, eller et helt vers.

Det vi jobbet med her var noe han kalte "comping". Det var ut i fra en telefonsamtale jeg overhørte et ord lånt fra engelsk, som betyr å klippe sammen vokalsporet for en sang. Dette er en møysommelig prosess som krever et kontinuerlig høyt nivå av konsentrasjon. Lenger enn hva jeg er vandt til. Men det var en god følelse å brase gjennom en så stor jobb på så kort tid som vi gjorde.

Grunnen til at jeg føler jeg kan bruke ordet "vi" er at jeg faktisk hadde en liten finger med i spillet selv. Først et problem med at Logic var innstilt på feil Khz, som jeg fant og fikset, og at jeg la merke til at vokalisten på opptaket hadde sunget to ord i et refreng en smule ute av takt. Heldigvis var jeg godt for noe.

Ingebrigtsen har i sitt studio to sett med høyttalere til redigeringsprosessen. Det ene låter vakkert og musikalsk, som er fint til grov redigering. Og så kommer det andre, som låter tørt og fullstendig uinspirert, nesten uansett hva du spiller på det. Det er fint å bli jekket ned fra sin høye hest når man tror man har gjort en knalljobb.

"Hvis du får det til å låte bra på Yamaha-ene, så låter det bra på hva som helst!" mener Christian. Jeg må være enig. Yamaha-ene er nådeløse mot alle slags feil i lydbildet.

Egen research...

Idag har jeg gjort research på Christian Ingebrigtsen.

Å lese om en artist i seg selv er ikke på langt nær like interessant som å gjøre seg opp en mening om musikken han har laget. Men likevel skal det nevnes at han helt fra barndommen har spilt flere instrumenter, og at han ble valgt ut av til å være det tredje medlemmet av A1 ut av 2500 unge menn som møtte opp på audition.

Viktigst av alt synes jeg uansett er musikken hans, som han selv har laget og produsert. Han har riktignok toppet norske lister flere ganger, og har hatt flere småroller på norsk TV. Men musikken er noe litt for seg selv. En ting som slår meg med en gang er at det ikke finnes noen form for gimmick. Det er kun musikk og genuine følelser og temaer. Med gimmick mener jeg sære elektroniske lyder som fyller hele lydbildet fremfor tradisjonelle instrumenter , eller tomme tekster om sex og drikke. Man opplever virkelig at det er noe personlig, og at en lærer noe om artisten som synger. Det er ikke noe galt med elektroniske instrumenter i seg selv, men de har lett for å ta bort den emosjonelle delen av musikken.

Når jeg sier tradisjonelle instrumenter, så mener jeg tradisjonelle instrumenter. Det er trommer, bass, gitar (med og uten forsterker), piano og tidvis strykere. Strykerne gir et luftig og behagelig preg på musikken.

En annen ting jeg konkret opplever er at musikken ikke er siktet mot MTV-aldersgruppen, men heller de som er hakket eldre.

Neste uke blir spennende, da har jeg tenkt å spørre han litt om musikken, og hvordan han selv ser på det...

Fått plass i lydstudio!

Etter å ha gitt opp å få utplasseringsplass, hadde jeg bestemt meg for å gjøre mitt eget prosjekt; å mikse ferdig innspilt råmatriale fra et band, til en sang. Dette prosjektet skulle akkurat til å starte, da jeg fikk beskjed at jeg fikk det jeg tidligere hadde prøvd på.

Jeg skal nå, fra den 27. Januar, bli med en mann ved navn Christian Ingebrigtsen i studioet hans, og andres, helt fram til sommeren. Jeg skal følge med på det han driver med, og ifølge han selv skal jeg også få litt å gjøre. Dette gleder jeg meg stort til, og jeg ser fram til å observere og lære hvordan ting faktisk skal gjøres.

Skolen har gitt med muligheter til å prøve å mikse i skolens eget studio, men jeg tror standarden ute i verden er en helt annen.

Take Back Yesterday, et album jeg hørte mye på da det kom ut, og som jeg fortsatt hører fra tid til annen.

Ingebrigtsen har siden sluppet julealbumet Paint Christmas White og The Truth About Lies. 


Jeg synes selv at hans musikalske uttrykk har utviklet seg til noe jeg selv liker veldig godt, i alle fall på de fleste sangene på det siste albumet.