Lyden av Jordan

En av de mange medlemmene av My Favorite Enemy er på besøk i Norge, og har kommet for å henge i studioet sammen med Ingebrigtsen. Navnet hans er Basel Khoury, og han er fra Jordan. Og selvfølgelig glemte jeg å ta et skikkelig bilde av han. Sånn kan det gå.

Ingebrigtsen har comping å gjøre ferdig, og gjør det like møysommelig som alltid. Enkelte av klippene hører jeg ikke forskjellen på engang. Men så er det han som er erfaren produsent og ikke jeg. Det slitsomste i verden med å være produsent (tror jeg) er å compe kraftige, høye damestemmer. Det blir hardt på trommehinnene i lengden.


Basel Khoury til venstre, Christian Ingebrigtsen til høyre.

Det er interessesant å se hvordan både Ingebrigtsen og Khoury lærer av hverandre, og hvordan de ikke er på samme muikalske ståsted. Mens Ingebrigtsen har hva jeg vil kalle en vestlig stil, har Khoury en helt annen en. Ikke bare på det helt åpenbare området av hva slags musikk de to komponerer, men i hva slags sound de liker. Helt spesifikt, EQ.

Khoury har det nemlig klart for seg at en mannlig sangstemme skal høres mer fyldig og mellomtonerik ut enn en kvinnestemme. Han refererer til en sang han synger på som er mikset og produsert i vesten, og sammenligner med en annen som er produsert i hans hjemtrakter. En mann skal høres ut som en mann, og en kvinne skal høres ut som en kvinne, sier han. Jeg spør om han mener dette for alle mannestemmer, inkludert de mer myke (som Ben Adams i a1). Nei, så klart ikke, men selv har jeg en stemme som trenger dette, sier han.

Selv synes jeg det er en interessant tanke, og jeg begynner å fundere på om det går an å gjøre en mannestemme spesielt mye større i lydbildet enn hva vestlig standard tilsier, og samtidig ikke sette den helt i sentrum (som i mye rap). Skal et totalt lydbilde være luftig, må man som oftest grave bort store deler av mellomtonen, fra så og si alt. I alle fall etter hva jeg har lært av å kjøre lyd i live-sammenheng.

Noe annet som ender med å oppta hodet mitt idag er hvor utrolig lett det er å lage musikk anno 2012. Sammenligner du det mirakuløst simple Komplete 8 med teknologien som ble brukt til å lage Pink Floyd's Dark Side of The Moon, synes det fantastisk at det albumet ble produsert i det hele tatt. Det må ha vært en enorm jobb med mye uortodiks teknikk tatt i bruk. Du trenger hverken ha taktsans eller eie instrumenter for å lage helt fantastisk lydende musikk idag. Og ikke minst tillater størrelsen på et moderne lydstudio Khoury å ta det med i kofferten sin, helt fra Jordan til Norge.

Til sist vil jeg nevne den underlige tingesten du ser på bildet over. Det er et utrullbart tangentur som kan brukes som MIDI-kontroller. Ingebrigtsen sa at han syntes det så praktisk ut å kunne ha med seg noe så kompakt på små live-arrangementer. Dessverre for han viste det seg å være "komplett ubrukelig". Det er visstnok vanskelig å spille uten å kjenne hva i alle dager du gjør. Tenke seg til.